det er rart, og fundamentalt Amerikansk, at The Exorcist steps er en offisiell turistattraksjon. La oss bryte det ned: Fader Damien Karras, en prest og Jesuittpsykiater, ber en demon som heter Pazuzu om å slutte å eie en liten jente, og besitte ham i stedet. I et øyeblikk av klarhet – jeg kan ikke tenke meg et bedre ord-kaster den besatte Karras seg ned en trapp, dreper Seg selv og tvinger Pazuzu til å forlate vårt dødelige fly. Den trappen er I Georgetown, nær Key bridge, Og Eksorcistdirektøren William Friedkin har deltatt i å hedre rommet.The Exorcist har et slående klimaks, men det er ikke i nærheten av det mest minneverdige i filmen. Hvem kan glemme ertesuppe, Eller Max von Sydow gjenta, «kristi kraft tvinger deg»? Det har alltid vært hemmeligheten til filmen: det er en utnyttende horrorfilm maskert som høy kunst. Avstøpningen av von Sydow er strålende. Han var en bærebjelke I Ingmar Bergman, en dypt seriøs og åndelig filmskaper, og så forventningen er at Han er seriøs og åndelig i denne filmen, også. Alt som er window dressing, derimot, for en film som fungerer som en geek show.

Hereditary, en ny horrorfilm som åpner denne uken, riper den samme kløen som Eksorcisten. Det ser seriøst ut, det høres seriøst ut, men det er alt i tjeneste for noe som ikke har noen ambisjon utover å forstyrre publikum. Det er verdi i det fordi horror, som all film, handler om å provosere en følelsesmessig respons. Horror får oss sjelden til å tenke – Kanskje Skinner blir nær-men det følelsene det inspirerer (når det virker) er ekte. Det er derfor Exorcist-trinnene feires. DET er ikke DEN MEST DC-filmen, men det er filmen satt I DC som folk aldri vil glemme.

Feature bilde fra Graham Georgetown