Varianter Av Lysmikroskop

de fleste sammensatte mikroskoper i dag har en illuminator innebygd i basen. En kondensator plassert under scenen har linser som fokuserer lyset på prøven og en membran som regulerer kontrast. Etter å ha passert gjennom prøven på scenen, kommer lyset inn i en objektiv linse. De fleste lysmikroskoper har tre eller fire objektivlinser på et roterende tårn. Disse linsene forstørrer bildet med 4x til 100x. Lyset passerer deretter opp kroppsrøret til en okulær linse som forstørrer bildet en annen 10x til 15x. Forskningsmikroskoper og de bedre studentmikroskopene har et par okulære linser slik at man kan se prøven med begge øynene samtidig.

Det finnes mange varianter av sammensatte lysmikroskoper til spesielle formål. For visning av vevskulturer dekket med flytende medier, kan biologer bruke et invertert lysmikroskop der kulturen er opplyst ovenfra og objektivlinsene er plassert under prøven. Fasekontrastmikroskopet kan brukes til å forbedre kontrasten i levende prøver, og dermed unngå bruk av dødelige fikseringsmidler og flekker. Det polariserende lysmikroskopet brukes blant annet til å analysere krystaller og mineraler. Fluorescensmikroskopet brukes til å undersøke strukturer som binder spesielle fluorescerende fargestoffer. Det kan for eksempel brukes til å identifisere hvor et dyetagged hormon binder seg til målcellen. Sammensatte lysmikroskop oppnå nyttige forstørrelser opp til 1200x og oppløsninger ned til ca 0,25 mikrometer. Det vil si at to objekter i en celle kan være så nær som 0.25 mikrometer og fortsatt oppdaget som separate enheter. En slik oppløsning er god nok til å se de fleste bakterier og noen mitokondrier og mikrovilli.

disse mikroskopene krever vanligvis tynne, gjennomsiktige, relativt små prøver. De krever også at brukeren tilpasser seg fenomenet optisk inversjon; hvis en prøve flyttes til venstre, vises den under mikroskopet for å bevege seg til høyre; når den flyttes opp, ser den ut til å bevege seg ned; og omvendt. Stereomikroskop fungerer ved mye lavere forstørrelse og oppløsning, men har flere fordeler: (1) den har to linsesystemer som ser prøven fra litt forskjellige vinkler, og gir dermed prøven et stereoskopisk (tredimensjonalt) utseende; (2) det kan bruke enten overført eller reflektert lys; og med reflektert lys kan det brukes til å se ugjennomsiktige prøver som bergarter, fossiler, insekter, elektroniske kretskort og så videre; (3) det har en mye større arbeidsavstand mellom prøven og objektivlinsen, noe som gjør det mulig å undersøke relativt store gjenstander og for lettere manipulering av objekter under mikroskopet; (4) arbeidsavstanden muliggjør relativt enkel disseksjon av prøver som insekter, slik at hender og instrumenter kan nå arbeidsplassen mens man ser gjennom mikroskopet; og (5) det produserer ikke optisk inversjon; det vil si at bevegelser til høyre ser ut til å gå til høyre, noe som gjør disseksjon og andre manipulasjoner mye lettere. nytten av lysmikroskopi styres av bruken av synlig lys, noe som begrenser oppløsningen. Jo kortere bølgelengden til belysningen, desto bedre oppløsning. Elektronstråler har kortere bølgelengder enn fotoner. Oppfinnelsen av elektronmikroskopet på slutten av 1930-tallet og dets raffinement i løpet av det neste halve århundre tillot vesentlig forbedret visualisering av celle-og vevets fine struktur.