torvmyr i dalarna er furu vanlig i borealskogen

skå og en smal Stripe langs vestkysten tilhører nemoral sonen der bøk (fagus sylvatica) er den dominerende treslag. Skog urter i denne sonen vanligvis vegetate og blomst om våren, som kronen av bøk er svært tett, og lite lys når bakken når bladene vises. Eksempler er Anemone spp. Og Corydalis spp. Eik (Quercus robur Og Quercus petraea) skog forekommer på fattige jordarter. Skog av alder (Alnus glutinosa), aske (Fraxinus excelsior) og elm (Ulmus glabra) vokser i næringsrik, ofte våt jord, men de fleste av disse områdene har lenge siden blitt drenert og omgjort til dyrkbare marker.

Det Meste Av Sverige under fjellene er dekket av barskog og utgjør en del av sirkumboreal sonen. Sør For Elven Dalä er det spredte løvtrær som eik (Quercus robur), og denne sonen kalles boreo-nemoral. Nord For Dalä, i riktig boreal (taiga) sone, er løvtrær sjeldnere, men bjørkene (Betula pubescens og Betula pendula) og aspen (Populus tremula) kan være rikelig i tidlige successional stadier, for eksempel etter brann eller i nylig klare områder. Det er totalt fire innfødte bartrær I Sverige, og av Disse er Det Bare norsk gran (Picea abies) og Skotsk furu (Pinus sylvestris) som danner skoger, i rene eller blandede stender. Gran vokser våtere og furu tørrere, men i moser er det ofte mange dwarfed furu. Undervekst i granskog er vanligvis nesten rene stands av blåbær (Vaccinium myrtillus). I våtere typer bregner (f. eks Athyrium filix-femina og Dryopteris spp.) er rikelig og i rikere deler urter (F. eks, Paris quadrifolia, Actaea spicata) og bredbladet gress (F. Eks Milium effusum). I furuskog er lingonberries (Vaccinium vitis-idaea), lyng (Calluna vulgaris) og/eller Cladonia lavene mest vanlige. Branner oppstår med uregelmessige intervaller, og dreper vanligvis alle gran og de fleste furutrær. Fireweed (Epilobium angustifolium), bringebær (Rubus idaeus) Og Geranium bohemicum er blant de første plantene å spire i asken.

i fjellet er nåletrærne erstattet av bjørk (Betula pubescens ssp. tortuosa), som danner trelinjen i de fleste områder. Underveksten i disse skogene er ganske variabel. Under våte og næringsrike forhold kan en frodig vegetasjon utvikle seg, bestående av høye urter som Aconitum septentrionale, Angelica archangelica og Cicerbita alpina. Over bjørkeskogen, som starter på 300-1000 m, avhengig av breddegrad, er det vanligvis piletre, og over disse alpine heath eller enger, den tidligere dominert av dvergbusker Av Familien Ericaceae, sistnevnte av sedges, rushes og forskjellige urter som Saxifraga spp., Dryas octopetala og Draba spp. Ranunculus glacialis når den høyeste høyden av alle planter I Sverige, og vokser ofte nær de stadig krympende isbreene.

Våtmarker dekker store områder I Sverige. I sør er hevede moser et vanlig utvalg, hvorav Et slående eksempel Er Store Mosse. Disse myrene består i stor grad av levende Og død Sphagnum spp., med spredte dverg busker og sedges som Eriophorum vaginatum. I det våte sørvest forekommer Narthecium ossifragum og Erica tetralix i myrene, mens i nord og øst er dvergbjørken Betula nana og Ledum palustre, en eviggrønn busk, vanlig. Rike myrer, med mange sedger og orkideer, er ganske sjeldne, bortsett Fra På Gotland og Ö, to store kalkstein øyer I Østersjøen, Hvor Kladium-dominerte myrer er vanlig. I nord-Sverige er det mange store myrkomplekser med både fen – og myrlignende deler. Den største er Funnet I Sjaunja, et naturreservat I Lappland. Sverige har så mange som 90000 innsjøer større enn en hektar. De fleste av disse er enten næringsfattige med klart vann og få planter (F. Eks. Lobelia dortmanna og Isoë spp.), som lake Vattern, eller små dammer med brunt vann omgitt av flytende matter av myr vegetasjon(f. eks sedges og Menyanthes trifoliata). Næringsrike innsjøer finnes for det meste i sør, og har vanligvis tette siv står, andre emergent planter (f. eks. Iris pseudacorus og Sparganium erectum), frittflytende planter som Hydrocharis morsus-ranae og Stratiotes aloides, og nedsenket vegetasjon med spp. Av Potamogeton, Ranunculus etc. De mest kjente innsjøene i denne kategorien er Utvilsomt Tå og Hornborgasjö.

sveriges kyst er lang, og forholdene er ganske forskjellige på endepunktene. Nær den norske grensen er forholdene typisk Nord-Atlanteren, snu til subarktisk nær den finske grensen, hvor saltholdigheten er ned til 0,1-0,2 %. En vanlig kysten arter det er endemisk, tue-forming gress Deschampsia bottnica, som overlever den ødeleggende kraften av opp til 2 m tykk sjøis. Vanlige nedsenket karplanter i dette området, Bottenviken, er Blant Annet Myriophyllum sibiricum, Callitriche hermaphroditica og Stuckenia pectinata. På vestkysten kan Man i stedet finne Zostera marina i lignende lokaliteter.