fra beskrivelsen av en vanlig hendelse, fortsetter den å formidle en dyp tanke på en enkel måte. Det er, som De fleste Av Frosts dikt, enkelt i form og stil, men komplekst og dypt i tankene. Frost har skrevet det i blankvers som beveger seg rytmisk og er svært egnet for formidling av sin dype tanke.

Bjørkeanalyse

når jeg ser bjørkene bøye til venstre og høyre

(…)

som isstormer gjør. Ofte må du ha sett dem

dikteren har selv vært en swinger av bjørkene, og som sådan har han vært i stand til å se deres oppførsel, inkludert bøyning. Nå, når han ser bjørkene bøye til venstre og høyre, utover rekkene av stående trær, har han en tendens til å forestille seg at de har blitt bøyd av en gutts svingende på dem. Men så tror han at bjørkene ikke kan bøyes så permanent ved svinging av gutter som de kan være av isstormer. Diktet kan du lese i sin helhet her.

Lastet med is en solrik vinter morgen

(…)

som røre sprekker og crazes deres emalje.

dikteren som taler i dette diktet sier til leserne eller lytterne at sistnevnte kanskje har sett bjørkene lastet med is på en solrik vintermorgen etter at det har sluttet å regne. Når vinden blåser, produserer de en lyd som jern, ved å klikke mot seg selv, og blir mangefarget på grunn av sprekker i emaljen forårsaket av bevegelsen i vinden.

snart solens varme gjør dem kaste krystall skjell

(…)

du skulle tro den indre kuppelen av himmelen hadde falt.

solens varme gjør at fragmentene snø som ser ut som «krystallskjell», faller ned fra bjørkene som slike store hauger av knust glass at man tror at himmelens indre kuppel har blitt brutt i stykker og har falt ned i form av knuste fragmenter av sitt ødelagte glass.

de blir trukket til de visne brakene av lasten,

(…)

Før dem over hodet for å tørke i solen.

bjørkene er bøyd ned til den tørre fernen som vokser på jorden, på grunn av en snøbelastning på dem; men de er ikke ødelagte. Men de er bøyd ned så mye i så lang tid at de ikke kan rette seg. Deres trunker ligger buet eller bøyd ned i skogen selv flere år senere, og holder bladene etterfølgende på bakken, som jentene som sitter på hendene og knærne, sprer håret over hodet for å tørke i solen.

Men Jeg skulle si Når Sannheten brøt i

(…)

Sommer Eller vinter, Og kunne spille alene.

mens dikteren beskrev fenomenet isstorm som bøyde bjørkene, trodde han at han ville foretrekke å tro at en gutt som passet på kuene sine, og som hadde bodd for langt unna byen for å lære og spille urbane spill som base-ball, hadde funnet spillsvingende bjørker – som han kunne spille helt alene.

En etter en dempet han sin fars trær

(…)

for ham å erobre.

gutten spilte det eneste spillet han hadde funnet, det vil si svingende bjørker. Han hadde klatret alle bjørkene eid av sin far og bøyd dem ved å svinge opp og ned til de alle ble lemmer og ingen av dem kunne stå oppreist. All deres stivhet var borte, og ikke et eneste tre ble forlatt uovervunnet og ubent av gutten.

han lærte alt det var

(…)

Så var jeg en gang selv en swinger av bjørkene.

gutten lærte ikke å slå ned fra et punkt høyt oppe i luften mot jorden raskt og dermed fikk treet til å falle ned på bakken. Han pleide å klatre sine øverste grener på en klar måte eller forsiktig balansere seg med samme smerte og omsorg som man skjenker mens du fyller koppen til randen, eller til og med over randen. Da han pleide å slenge seg frem med føttene strukket frem, og gikk forsiktig gjennom luften for å berøre bakken.

og så drømmer jeg om å gå tilbake til å være.

(…)

og så komme tilbake til det og begynne på nytt.

dikteren selv var en bjørksvinger i sin barndom; og nå drømmer han om å bli bjørksvinger igjen. Når han er plaget av bekymringer på jorden og når han er lei av ‘betraktninger’, når livet blir uutholdelig smertefullt for ham, når noen kvist klemmer øyet, og spindelvev brenne og kile ansiktet hans, han liker å finne en flukt fra denne jorden for en tid, og å komme tilbake til det igjen og begynne sitt liv på nytt.

Kan ingen skjebne forsettlig misforstå meg

(…)

Man kan gjøre verre enn å være en swinger av bjørkene.

dikteren ønsker at ingen, inkludert hans skjebne, skal misforstå hans ønske om å flykte fra denne jorden, eller tro at han vil komme vekk herfra for aldri å komme tilbake. Etter hans mening er jorden det rette stedet for kjærlighet, og han vet ikke om et bedre sted i denne forbindelse. Han ønsker å gå mot himmelen ved å svinge på en bjørk, og bringer ham ned og setter ham på jorden igjen. Det ville være, tror han, bra for ham både å gå fra, og komme tilbake til, jorden som en gjør mens svingende. Hvis en mann ikke liker å være en swinger av bjørkene og leve i de to verdener av fakta og fancy, han kan være en verre mann enn en swinger av bjørkene.

Kritisk Takknemlighet

diktet formidler et høyt og edelt budskap i linjen ‘jorden er det rette stedet for kjærlighet’. Diktets liv stoppet aldri til slutten og bærer stemmen gjennom en rekke oppadgående og nedadgående svinger som re-enacting tankens bevegelse.

diktet, ‘Birches’, slår på en episode: hva det betyr, i flere moduser, å være en liten gutt swinger av bjørkene. Men før diktet er ferdig har det blitt en meditasjon på den beste måten å forlate jorden for himmelen. Men å forlate jorden er ikke dikterens eneste ønske. Han ønsker å komme tilbake til det, etter en tid, på grunn av sin kjærlighet til det. Han vil flykte fra jordens problemer, bare for å komme tilbake til det for å nyte skjønnheten og glede det gir, Som Keats.Frost ser ut til å tro på og uttrykke oppfatningen om at jordens poesi aldri er død. Diktet inneholder således dyp tanke og en edel melding i sin enkle form. Videre bruker dikteren en rekke objekter og handlinger som symboler for å formidle sitt verdenssyn.